Innovasjonens økosystem trenger flere stiftelser
Av Hans Christian Lillehagen, styreleder i Stiftelsesforeningen
Inge K. Hansen ytret i Dagens Næringsliv 12. mai 2025: Norge trenger et paradigmeskift inn i framtiden. Vi må sikre verdiskaping, innovasjon og nasjonal kontroll i en verden der omstilling er både nødvendig og krevende. En av løsningene ligger rett foran oss – i en modell våre naboland allerede har tatt i bruk med stor suksess: stiftelser.
Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse i Sverige og Novo Nordisk Foundation i Danmark er blitt eksempler til etterfølgelse for oss i Norge. De er langsiktige eiere av ledende selskaper og kraftsentre for forskning og utvikling. De kombinerer industriell forankring med samfunnsansvar og har skapt et økosystem for innovasjon som vi foreløpig bare kan drømme om. En skandinavisk modell hvor Norge foreløpig ikke er med.
Det kan vi gjøre noe med.
Inge K. Hansen foreslår at staten bruker deler av Equinor ASA-utbyttet til forskning og utvikling. Det er et klokt og modig forslag. Men hvorfor ikke gå enda lenger? Vi kan etablere uavhengige, langsiktige stiftelser med stramme vedtekter, høy integritet og sterk faglig ledelse – og bruke disse som plattformene for å finansiere framtidens innovasjon for fellesskapets beste.
En slik modell er ikke fremmed for Norge. Vi har hatt lange tradisjoner for å organisere samfunnsnyttige formål gjennom stiftelser, men det har aldri vært et strukturert nasjonalt grep for å bruke stiftelser som strategiske eiere og FoU-motorer. Unntaket er Det norske Veritas, en næringsdrivende og verdensledende stiftelse på sitt felt, og hvor FoU-satsingen mangler sidestykke her til lands.
Forslaget handler ikke om å fjerne staten fra styringen – det handler om at politikerne bruker staten smartere. Politikerne er aller best når de lager fungerende infrastrukturer for kunnskap, utvikling og muligheter. Staten kan likevel ikke være eneste virkemiddel man har for innovasjon. Det er her næringslivet og stiftelsene kommer inn. Stiftelser kan opprettes med klare føringer i vedtektene, med kompetansesammensatte styrer og et representantskap som sikrer etterrettelighet, åpenhet og demokratisk forankring. Stiftelser kan være topptunge – men det kan også politikk og næringsliv være. Det handler om hvilke prinsipper man legger til grunn for styringen og nedfelling av vedtekter.
Fordelen er at stiftelser ikke har eiere som krever avkastning – de har et formål som rettesnor. De har tidshorisont og kapital til å tenke tiår fram i tid. I stedet for å være utgiftsposter på statsbudsjettet kan de være langsiktige garantister for satsingene Norge trenger: rundt Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og SINTEF , rundt Oslo Science City og forskningsklyngene i Bergen, Stavanger og Tromsø, og i partnerskap mellom akademia og næringsliv over hele landet. Disse investeringene vil gi avkastning og skape nye næringer for landet vårt.
Foreløpig finnes det for få slike initiativ i Norge. Vi trenger nye insentiver – og vi trenger mot fra politikerne. Insentiver for at både private og offentlige aktører oppretter stiftelser. For at kapital kanaliseres inn i noe som gir mer tilbake enn avkastning: samfunnsutvikling og bærekraftig verdiskaping.
Vi har oljepenger, teknologikompetanse og høy tillit i samfunnet. Men vi mangler stabile og forutsigbare strukturer for langsiktig, strategisk kapital som ikke endrer fokus ved første børssvingning eller hvilken farge regjeringen har. Stiftelser kan være slike strukturer for nasjonal satsing, for lenger enn fire valgår.
Hansen etterlyser en visjon. Her er vår: La staten bidra til å bygge opp et nasjonalt økosystem for forskning, utvikling og risikovillig kapital, forankret i uavhengige, gjerne næringsdrivende stiftelser. Det vil avlaste statsbudsjettet, styrke innovasjonskraften, skape næring og arbeidsplasser og sikre nasjonalt eierskap til strategisk viktige virksomheter.
Vi trenger å handle – mens vi fortsatt har styringsfart, og forhåpentligvis også styringsevne.
Artikkelen ble først publisert på LinkedIn 19. mai 2025.